Bloggarkiv

2 200 takk til deg som leste dette

Jeg skulle bare si tusen takk til dem. Og nå er det du og 2241 andre som skal ha min varme takk.

langelinjer2

Da jeg skrev bloggposten håpet jeg inderlig at de som stilte opp for meg for en uke siden fikk lest den. Jeg hadde ikke drømt om at 32 000 personer skulle lese den, at den skulle få over 2240 facebooklikes, bli delt nærmere 200 ganger og bli kommentert av så mange.

Jeg når fotballfrue Caroline Berg Eriksen sånn opp til miniskjørtekanten når det gjelder leserantall med denne bloggposten, som var den tiende mest leste i Norge – i konkurranse med et antall rosablogger. Og jeg kan garanterer at jeg ikke har jukset i kommentarfeltet eller fotoshopet bildene 🙂

Omsorg virker

Aller først, tusen takk til deg som har lest den. Tusen takk til alle som har kommet med god-bedring-hilsener. De har tydeligvis virket, siden jeg bare på en uke er 90 prosent restituert 🙂

På tide med en takk

En hjertelig takk også til alle som har delt den, og til deg som kommer til å dele den. Siden dette åpenbart er noe som er aktuelt langt utenfor Molde sykehus’ mange vegger. Det finnes fantastiske mennesker i hele det norske helsevesenet, som gjør en eventyrlig innsats for oss som trenger det. Jeg sier det en gang til: Tusen takk til dere alle.

 

 

Advertisements

Jeg skulle bare si tusen takk

Jeg er journalist og har hatt som jobb å se på helsevesenet med kritiske øyne. Det har vært mange alvorlige saker å ta ta i. Men i dag er det på sin plass å si: tusen takk.

Brek, men fattet - og veldig fornøyd og takknemlig.

Brek, men fattet – og veldig fornøyd og takknemlig.

For denne uken har jeg opplevd noe av norsk helsevesen fra den andre siden: fra pasientens. Ved Molde sykehus, som i en årrekke har hatt ansatte som har måtte jobbe under stadig dårligere arbeidsforhold. De er ikke alene i Norge om å gjøre det. Sykehusene forfaller, utstyr burde vært byttet for lenge siden, bygningsmassen er utdatert og de ansatte får stadig flere pasienter å hjelpe – med stadig dårligere tid til disposisjon. Og de lever under  trusler om at arbeidsplassen kan bli nedlagt, flyttet eller forandret. Det kan da umulig være rom til å yte god behandling og service under slike forhold?

Men, jo. Det er åpenbart det.

IMG_1487

Dette skjedde

Mandag, midt på dagen, måtte jeg avbryte arbeidsdagen midt i en dagligdags oppgave. Det burde strengt tatt ikke komme helt uventet på meg, siden allmenntilstanden gjennom helga var sterkt dalende og smertene sterkt økende. La meg slå fast at det ikke handlet om noe som nødvendigvis kalles «alvorlig sykdom». Men smerter er smerter – i alle fall når det nærmer seg 10 av 10 mulige poeng på skalaen.

Klar for ultralyd.

Klar for ultralyd.

Allerede fra første mottak ved sykehuset fikk jeg den oppmerksomhet og hjelp som jeg trengte. Jeg var mildt sagt sårbar akkurat nå. Og ikke klar for store feilgrep. Undersøkelser ble raskt gjennomført og dobbeltsjekket av tilkalt kollega, deretter videre til kirurgisk avdeling hvor jeg av en eller annen idiotisk grunn først tenkte at turnuslege kanskje ikke visste nok om det som skulle til. Hvor dum og forutinntatt går det an å bli. Jeg skammer meg.

Respektfull undersøkelse med omtanke og kvalitet hele tiden. Og jeg innbiller meg at hun nok var like fortvilt – på mine vegne – da det ble klart at operasjon ikke kunne gjennomføres omgående, siden kirurgen måtte brukes til en annen pasient. Ventetiden kunne jeg gjennomføre liggende på sofaen hjemme, og tre timer senere fikk jeg en etterlengtet telefon: – Du kan komme nå, vi er klare for deg.

Ny forundersøkelse ble gjennomført, og det er kanskje til bry og irritasjon når en voksen pasient på 52 begynner å gråte av smerte. I stedet opplevde jeg en respekt, forståelse og medfølelse som i stedet (om jeg hadde tenkt klart) burde fått frem enda en tåre.

Omtåket - men ikke utslått.

Omtåket – men ikke utslått.

Deretter bar det raskt avgårde til avdelingen med de grønnkledde. På vegen fikk jeg med meg utslitte takplater og vegger, trange og upraktiske ganger, og en lett blanding av ansatte, besøkende og pasienter.

Operasjonsstuen med – såvidt jeg kunne telle før jeg sluknet  –  fem-seks som var klare, bare for meg. Med beroligende prat, god informasjon, innsamling av informasjon. Og smilende øyne (siden resten av ansiktene var bak munnbind).

Om jeg hadde vært bekymret for det som skulle skje, så ville den frykten blitt borte her. Jeg er imponert.

Tusen takk, til alle som hjalp meg. Og som hjelper alle de andre.

Tusen takk, til alle som hjalp meg. Og som hjelper alle de andre.

Det samme ble jeg på oppvåkningsavdelingen, og senere på den ordinære avdelingen. Med lokaliter som er både nedslitte og utdaterte på så mange vis. Men medmenneskeligheten, servicen, serveringen av mat og drikke når jeg trengte det, medisinsk behandling døgnet rundt, og vennlige smil og omtanke selv om jeg vet at de ansatte har mange andre som trenger dem hele tiden. Jeg er svært takknemlig for det helsevesenet vi har. På grunn av de menneskene som jobber der. Dersom noen av dem som hadde meg som sin pasient leser dette så må de ta det til seg. For det er til deg. Og til kollegene dine.

Jeg skulle bare si: Tusen, tusen takk.

 

 

 

<div id=»9BD6C1F1-D499-4BDB-A12FCE8B6FE077DB-702C3E42-C05A-4C7D-A2B3C70608D4DE1D»></div>

 

Blogglistenhits